Moscow Mule

Artikkelen sto på trykk i magasinet NO sin andre internasjonale utgave, vinteren 2008. 

 

Vodka og Russland hører sammen, og en invitasjon til å drikke vodka i Moskva kan man ikke si nei til.

Vodka kjenner jeg godt til. Den blanke spriten med den nøytrale, rene smaken. Sjelden drikker jeg den bar, det blir som regel for stramt for min smak. Men fast inventar i barskapet er den, og ofte finner den veien oppi mine cocktails. Jeg kjenner derimot lite til vodka utenom dens fortreffelighet som all around oppstiver i nærmest enhver drink. Når jeg da blir invitert til å drikke vodka i hovedstaden i vodkaland, har jeg ingenting i mot å gjøre et dypdykk i vodkaens verden – både i teori og praksis.

Hva er vodka?

Nerden i meg liker harde fakta, slikt som man typisk finner i et leksikon. I følge Wikipedia (hvem bruker leksika i bokform lenger?) er vodka en klar alkoholholdig drikk som vanligvis har et alkoholinnhold mellom 37,5 og 60 volumprosent. Vodka blir brent på rug eller hvete, men kan også brennes på blant annet poteter, ris, druer og sukkerrør. Ordet vodka kommer fra det slaviske ordet voda som betyr vann. Med unntak av ubetydelige mengder smakstilsetninger, består vodka av vann og alkohol (etanol). Den klassiske russiske vodkaen har et alkoholinnhold på 40 volumprosent. I følge Vodkamuseet i Moskva, mente den berømte kjemikeren Dmitri Mendeelev (som er en av dem som var med på å utvikle den periodiske tabellen for grunnstoffer) at den perfekte andelen er 38 %, men for å lettere beregne alkoholavgifter ble den satt til 40 %.

En vet ikke nøyaktig hvor vodkaen stammer fra, men det antas at den kommer fra et sted i Russland, Polen, Ukraina, Hviterussland eller Skandinavia. Vodkaen ble, i Europa, for første gang beskrevet i opptegnelser fra Polen i 1405.

Noen vodkamerker har blitt mer kjent enn andre, og Absolut, Danzka Vodka, Finlandia, Boris Jelzin, Vikingfjord, Kalinka, Koskenkorva, Kirow, Stolichnaya og Smirnoff er blant dem. De to sistnevnte kom på topp i Apéritif sin blindtest av naturelle vodkaer i mai 2007. Smirnoff No. 21 har også vunnet blindtesting arrangert av The New York Times. Maksimal renhet er jo det vodkaprodusentene streber etter, men for en vodkaamatør som meg selv, kan det være vanskelig å skille den ene vodkaen fra den andre.

Vodka og Russland

Russere drikker mye vodka. Det er inntrykket vi har. Sammenlignet med hvor mye vodka vi nordmenn drikker, som er i underkant av 1 liter årlig pr person, drikker russere over 9 liter årlig. Det kan jo sies å være en viss forskjell. En åpenbar grunn til at russere drikker mer vodka enn nordmenn, er at vodka er en like viktig del av russisk kultur som brunost, ski og lusekofte er for den norske kulturen.

Vodka har blitt laget i Russland siden 1400-1500-tallet. Munker i Moskva kan ha vært de første som fant opp denne drikken, og den var en viktig del av tsarenes gilder. Lenge var vodka en uren sprit, og den ble ofte smaktilsatt med for eksempel bær, røtter og krydder for å dekke over den ugode smaken. Man fant etter hvert ut at mye av urenhetene forsvant dersom spriten ble filtrert gjennom kull. Piotr Arseneevich Smirnov, kjent som PA Smirnov, filtrerte vodkaen sin gjennom mer kull flere ganger en sine konkurrenter, og oppnådde derfor et krystallklart, rent produkt.

Vodka i mengder

Philip Gladman, global brand director for Smirnoff, forteller at vodka er en større del av den russiske kulturen enn vi gjerne tror.
– Tradisjonelt drikkes vodka som vin; den nytes bar til mat. Blir man invitert på middag hos en russisk familie, er det høflig å ta med seg en fin flaske vodka, forteller han.

I følge Gladman er skikken å tømme glasset i én slurk, ikke nippe. Vodkashotet følges gjerne av pickles eller annen sterk eller salt snacks. Små sylteagurker og annen syltet snacks er det mye av i det russiske kjøkkenet. Det er for øvrig mer vanlig nå enn før å drikke både øl og vin til maten i Russland.

Å nyte vodka i små eller større mengder til maten er en ting, men den tradisjonelle drikken har en bakside. «Å drikke er å leve. Russland kan ikke klare seg foruten», uttalte fyrst Vladimir av Kiev da han i 988 erklærte at kristendommen skulle være Russlands religion istedenfor for islam. Russerne ser ut til å ha tatt ham på ordet. Det er en kjent sak at russeres høye vodkakonsum er et stort sosialt problem og at mange dør hvert år som følge av overdrevet alkoholbruk. Flere forsøk har blitt gjort for å løse problemet. På slutten av 1980-tallet startet Mikhail Gorbatsjov en avholdskampanje. Den ble dårlig mottatt, og ble avblåst da Boris Jeltsin inntok Kreml noen år senere. Putin ønsker å gjeninnføre statsmonopol på vodkaproduksjon. Ivan III, også kalt Ivan den store, var den første som etablerte statsmonopol, allerede på slutten av 1400-tallet, da eksport av vodka fra Russland så vidt hadde startet.

Vodkamonopol

Ivans statsmonopol var nok ikke et forsøk på å begrense folks tilgang til vodka, det var helt enkelt en måte å tjene penger på. Staten tjente også penger på å drive såkalte kabak’er, som var steder hvor man fikk servert ulike alkoholholdige drikker, inkludert vodka. Under Ivan den grusomme (som var barnebarnet til Ivan den store) sin regjeringstid på 1500-tallet var disse kabak’ene ekstra populære i Moskva, særlig blant tsarens vakter. Her ble det drukket, slåss og spilt. Inntjeningen for staten var meget god, noe som førte til at Ivan den grusommes etterfølgere ikke bare behold vodkamonopolet, de gjorde det også enda strengere. Grådige gubbene.

Gjennom Russlands historie har systemet for produksjon og salg av vodka blitt endret mange ganger. Lisenssystemet, som innebar at man produserte og solgte vodka mot at staten fikk en viss prosentandel av inntekten, ble introdusert og avblåst mange ganger. Peter den store maksimerte inntekten til staten ved å kombinere lisensen med statlig salg av vodka. Det var under hans styre at dynastiet av russiske «vodkakonger» startet. Aristokrater og handelsmenn fikk eksklusiv rett til å destillere vin. Vodka har blitt omtalt med mange navn gjennom tidene, blant annet vin, destillert vin, brennende vin, brent vin og bitter vin.

Mr. Smirnov senior og junior

Å bli invitert til Moskva for å drikke vodka kan være en travel affære, men en historietime er det tid til, inkludert vodka og russisk snacks som belønning. Dog noen vil kanskje ikke se det som belønning å få servert vodka straight up klokken 10 om morgenen. When in Rome…

På slutten av 1800-tallet, da staten innførte et nytt vodkamonopol, hadde den tidligere nevnte PA Smirnov sin storhetstid med 1500 ansatte. Forretningen ble drevet fra hans Trading House i 1 Piatnitskaya Street, hvor jobb og fornøyelse gikk hånd i hånd. Fra hjørnevinduet i ballsalen hadde Smirnov og hans gjester utsikt til den Røde plass. Med morgenvodkaen i hånden, og sannsynligvis ikke fullt så elegant og staselig som ballsalens tidligere gjester, kan jeg så vidt skimte en gylden kuppel bak en stor, gul bankbygning i usjarmerende postmodernistisk stil.

Smirnov sin bordvin No. 21 (nummeret kom av at det var oppskrift nummer 21) var kjent for sin høye kvalitet, og Vinterpalasset, tsarenes residens, var på Mr. Smirnov sin kundeliste. PA døde i 1898 og hans tre sønner, med yngstemann Vladimir i spissen, tok over businessen. Vladimir ble tidlig involvert i selskapet og etablerte blant annet Smirnov-butikker i Shanghai. Staten tok over mer og mer av produksjonen, og Vladimir ble nødt til å gi seg. Da revolusjonen startet i 1917 ble all privat vodkaproduksjon i Moskva konfiskert av Bolsjevikene og familien Smirovs destilleri ble gjort om til lager for staten.

Vladimir ble erklært folkefiende og ble tvunget til å flykte fra landet. Han unnslapp så vidt å bli henrettet av Bolsjevikene, og endte etter hvert opp i Paris – med oppskriften på den berømte No. 21 i lommen. Her endret han Smirnov-navnet sitt til den franske versjonen, Smirnoff. I Paris ble Smirnoff kjent med landsmannen Rudolf Kunett. Sammen bestemte de seg for å finne ut hvordan Smirnoff vodka ville slå an på det amerikanske markedet.

Hvit whisky og cocktails

Jeg nevnte innledningsvis at jeg er for vodka i cocktails, noe jeg ikke er alene om. Vodkaens evne til å kunne mikses med nærmest hva som helst, ble årsaken til dens suksess. Da Kunett startet opp vodkaproduksjonen i USA på 1930-tallet, slo nemlig ikke vodka an. Amerikanerne foretrakk whisky. Så var det en luring som fant ut at vodka kunne markedføres som «white whisky» med «no taste and no smell», og med utmerkede mikseegenskaper.

Min velkledde britiske venn, Philip Gladman, den tidligere nevnte global brand director for Smirnoff, blir høflig sjokkert da jeg sier at jeg ikke har smakt favorittcocktailen hans – The Mosocw Mule. Han lover øyeblikkelig at han skal lage en til meg senere på kvelden. I mellomtiden får jeg vite at vodka, ingefærøl og lime er ingrediensene i denne klassiskeren, som sies å være drinken som kickstartet cocktailkulturen i USA på 1950-tallet.

Drinkens historie er som følger – og jeg er stor fan av drinker med gode historier: Daværende eier av Smirnoff, John Martin, fikk ideen til drinken i begynnelsen av 1940 årene, da han besøkte sin venn Jack Morgan som drev baren Cock ‘n Bull i Hollywood. Morgan slet med å bli kvitt lageret sitt med ingefærøl. Smirnoff vodka, ingefærøl og lime ble mikset og servert i spesielle kobberkrus. For å skape etterspørsel etter drinken, fotograferte Martin bartendere med kobberkruset og Smirnoff-flasken. Ett Polaroidbilde ble lagt igjen i baren, og ett tok Martin med seg til neste bar – med en fortelling om «se hva konkurrenten din serverer». Dette ble starten på Smirnoffs suksess både i USA og resten av verden.

Smirnoff opplevelsen

I følge Diageo, eier og produsent av Smirnoff, er Smirnoff No. 21 Vodka den mestselgende vodkaen i verden. For å feire dette arrangeres det såkalte Smirnoff Experience events i de fire byene som har betydd mest for merkevarens historie – Moskva, Shanghai, Paris og New York.

I en pressemelding ved lanseringen av konseptet skriver Diageo følgende: «The heart of Smirnoff Experience is bringing original nightlife experiences to consumers around the world, showcasing the brand’s history and position as the world’s best selling spirit. Smirnoff Experience events will showcase the finest original entertainment, with marquee collaborations, unique performances and the most exciting cutting edge talent across the full range of musical genres and performance artists. Each Smirnoff Experience event will feature original Smirnoff signature cocktails and unique new ways of serving drinks. As always, Smirnoff will be demonstrating it’s commitment to responsible drinking throughout the events.»

Med slike lovende formuleringer skapes visse forventninger. Og om forventningene innfrir er vel ganske så subjektivt. Programmet i Moskva var i vertfall stappfullt, ikke bare av deilige drinker kreert av sjefbartender Kenji Jesse, men også musikk; Faithless spilte sammen med det russiske orkesteret Musica Viva, Kelis var bossy i kort, hvit kjole, glitterjakke og digre, gule solbriller, Mark Ronson overbeviste sammen med Daniel Merriweather, Tom Middelton og Kissy Sell Out sørget for en uplifting avslutning på festen.

Før showet startet, delte jeg en to-seter sofa med Faithless’ Maxi Jazz som fortalte meg hva han synes er en bra fest.
– Good friends, good spirits, lots of smiles, a few beers, reggea and old funcky music, and dancing are what make a great party in my opinion.

Han ga meg også tips om hvilken drink som får deg til å «laugh like a school child the whole night»; Champagne med en dash Grand Mariner.
– It is fenomenly powerful, so I only have two drinks like this.

Ansvarlig type, i god stil med Smirnoff sitt mantra: Remember the experience, drink responsibly. Jeg fikk forresten ikke smakt The Moscow Mule den kvelden. Mr. Gladman ble veldig skuffet da han ikke fant ingefærøl i baren.

 

Moskva Hightlights

Jeg nevnte vel at å drikke vodka i Moskva kan være hektisk, og innimellom historietimer, frokostvodka, blini, kaviar, sylteagurker og musikerintervju, ble det bittelitt tid til å få et inntrykk av byen.

Her er mine ti på topp:

1. Russere i uniform ser strenge og skumle ut. Selv vaktene på flyplassen, og særlig i passkontrollen. Regn med å bli nøye beskuet.

2. Arkitekturen er fascinerende. En salig blanding av massive grå boligblokker, finurlige postmodernistiske bygg og gyldne løkformede kupler.

3. Trafikken er travel. Ikke forsøk å gå over veien, i vertfall ikke hovedgaten Tverskaya, det er ikke sikkert at bilene stopper. Finn en undergang.

4. I slutten av september kan det være skikkelig varmt i Moskva, det gjør luften og lukten i disse undergangene noe tvilsom.

5. Metroen i Moskva er verdenskjent. Metrostasjonene er nærmest som små palasser med lysekroner, skulpturer og vakre mosaikkarbeid. Dessuten er metroen kjent for å være effektiv.

6. Skulle du være uheldig å ta metroen i feil retning, kan du finne deg en taxi i stede. Det anbefales å benytte de offisielle gule taxiene, men hvis du reiser sammen med andre, kan dere jo gjøre som moskovittene selv foretrekker – å hyre en privat taxi, chastniki. Sjansen er stor for at du får kjøre en gammel Lada.

7. St Basil katedralen på den Røde plass er mer imponerende i virkeligheten enn på bilder. Sørg for å ha tid til mer enn bare det obligatoriske turistbildet fra utsiden. I følge guideboken min er det svært vakkert inni også.

8. Dersom du ikke er fan av syltet agurk, løk, kål – you name it – kan det hende du setter pris på en ekte Stroganoff. På restaurant Pushkin (Tverskoy bulevar 26a) får du servert tradisjonell russisk mat, men forvent ikke å finne ledig bord en lørdag ettermiddag. Reservasjon er et must. Restauranten Central House of Writers (Povarskaya ulitsa 50) er et bra alternativ. Her får du mektig, god Stroganoff og en kelner med hvite bomullshansker som tenner røyken din.

9. Drikk vodka med måte, og få med deg guidet tur i Kreml.

10. Jeg fikk sett for lite av Moskva, og har kjempelyst til å reise tilbake.